Tirsdag morgen måtte jeg stå opp klokken fem for å rekke toget gjennom Barranco del Cobre (Kobberdalen), Mexicos svar på Grand Canyon (den er faktisk både større og dypere). Jeg hadde på forhånd bestemt meg for å overnatte to netter i Creel, den største «byen» langs jernbanen, for å kunne utforske området litt grundigere.
Utsikten fra togvinduet var fenomenal, mye mer imponerende enn den i Rocky Mountains, spesielt fordi man her kom mye tettere på alt som var verdt å se. Dessuten var selve jernbanen i seg selv et imponerende stykke ingeniørkunst, med sine 86 tunneler, 37 broer og tre «looper» (for å opprettholde maksstigningen på 2,5 % er toget tre steder nødt til å kjøre i lange sirkler!). Fra Los Mochis i 35 meters høyde klatret toget oppover fjellene til en høyde på 2500 meter, hvilket er høyere enn Galdhøpiggen. Creel ligger i ca. 2350 meters høyde, og hadde mange likheter med en liten norsk by.  I motsetning til resten av Mexico var de fleste husene her bygget i tre, mange av dem med lafteteknikk(!). De dominerende tresortene var furu og gran, og fjellene lignet mange steder det norske lavfjellet (f.eks. Åseral og Bortelid).
På toget ble jeg kjent med to søstre, Soroya og Quenya, fra Mexico City som også skulle til Creel. Vi avtalte å møtes på det ene av Creels to vannhull senere på kvelden. Her fikk jeg mitt første møte med «Mexico-tid». Avtalen, som var at vi skulle møtes ved mitt hostel mellom 8 og 9, ble til ca. 9.45, hehe. På baren ble vi kjent med Carlos, en fyr fra Chihuahua som jobbet i Creel om sommeren. Han ville å ta oss med på guidet sightseeing i området neste dag, så vi slapp å betale for en organisert tur.
Klokken ble ca. 2 om natten før vi forlot baren, og da jeg kom til hostellet oppdaget jeg til min store forskrekkelse at doren var låst, og ingen åpnet da jeg banket på. Jeg hadde på forhånd ikke fått noen advarsel om dette, eller beskjed om hva jeg skulle gjøre, så i denne situasjonen var gode råd dyre. Etter forgjeves å ha lett etter en mulig bakdør eller evt. en måte å klatre inn på, ga jeg opp og begynte letingen etter et nytt hotell. Lettere sagt enn gjort. Om natten er Creel en spøkelsesby; ikke et menneske å se i gaten, og ingen resepsjoner har døgnåpent. Så oppdaget jeg at det lyste fra et vindu på jentenes hotell, og tok sjansen på at A) Det var dem, og at B) Jeg fikk lov til å sove på deres værelse den natten. Til alt hell fikk jeg rett i begge, og vi presset oss alle sammen inn i den ene sengen, da de ikke ville høre snakk om at jeg skulle sove på gulvet. Hvor heldig kan man være! :)
Neste dag dro vi på sightseeing sammen, en tur som faktisk var veldig ålreit, da Carlos var lokalkjent og vi slapp unna den store turiststrømmen. Noen av stedene vi besøkte er blant de merkeligste jeg noensinne har vært på, man skulle virkelig tro man var på en annen planet. Det kunne dog fort blitt farlig, ettersom Carlos som mexicanere flest kjørte som et svin, og Soroya og jeg satt på lasteplanet og klamret oss fast, hun i meg og jeg i en jernstang, mens bilen gjorde 70 mph i 40 km/t sonen.
Da vi kom tilbake etter historiens verste og minst behagelige kjøretur, ble vi enige om å forsøke Creels andre utested, en sportsbar tilknyttet et Best Western hotell. Denne gangen forsikret jeg meg om når døren ble låst om kvelden, men dette forhindret meg likevel ikke fra å bli utestengt enda en gang... (Og nei, det var ikke med vilje!)
Jeg var blitt informert om at doren ble låst klokken elleve, og troppet følgelig opp fem på elleve, kun for å finne ut at døren allerede var låst. Dermed ble det til nok en sleepover, og lite valuta for pengene på hostellet, som jeg nesten kun benyttet til oppbevaring av bagasje.
Oppholdet i Creel var uforglemmelig, også fordi jeg nå har to nye mexicanske venner, hvilket på kort tid har gjort underverker for spansken min, og for min forståelse av landet. Pluss at jeg med litt flaks kanskje kan overnatte gratis på min planlagte tur til D.F. (som mexicanerne kaller byen) i høst :)