Travellog | utpaaturaldrisur

Mexico - siste skoledag

utpaaturaldrisur — Thu, 26 Nov 2009 04:52:47 +0100

Så var endelig siste skoledag overstått, og tankene kan igjen rettes mot ferie, avslapning og moro.
Siden oktober har dagene gått utrolig fort, det føles nesten kun som et øyeblikk. Kanskje det er det fordi jeg har reist så mye, men jeg synes altså tiden her i Mexico har flydd forbi.

I morgen kveld forlater jeg Monterrey og setter kursen mot Cuba, hvor jeg skal være i to uker, og deretter en uke med avslapning i Playa del Carmen (muligens også Belize).
Det blir deilig å forlate Monterrey, som for tiden faktisk er ganske kald og grå, til fordel for sol, varme og karibiske strender.
Allikevel har jeg midt i all pakkinga forsøkt å lage en liste over noen av tingene jeg umiddelbart vet jeg kommer til å savne her fra Monterrey (i tilfeldig rekkefølge):

- Senga mi! (Jeg tror aldri jeg har sovet så godt som her, hvor jeg har en hel dobbelseng med en lekker madrass kun for meg selv!)
- Kjøre taxi i drive-in (kan anbefales, kjempegøy!)
- I det hele tatt kjøre taxi overalt, og betale ca. 8-10 kroner hver gang
- Kaspers bananshakes
- Trene gratis i treningsstudioet på tec
- Ordentlige tacos
- Skille meg ut pga mitt blonde hår
- La Rambla (Skandinavia-baren i monterrey!)

Neste oppdatering blir forhåpentligvis fra Cuba, hvis jeg kan finne internet der borte!

...

Mexico - Puerto Vallarta

utpaaturaldrisur — Thu, 19 Nov 2009 21:25:03 +0100

Etter ett par dager i storbyen så jeg frem til to late dager på stranden i Puerto Vallarta før jeg vender nesen mot Monterrey og en hard siste uke før mitt opphold ved Monterrey Tec er historie.
Sol og strand fikk jeg også – det første i litt for store mengder! Strendene her er noen av de fineste jeg noen gang har sett, og selv om stedet kryr av amerikanske pensjonister og cruiseturister er det ikke noe problem å finne et stykke strand eller en strandstol for seg selv.
Den første dagen gikk turen ut til Playa Yelapa, etter sigende den beste standen i området (jeg synes de alle sammen virker perfekte!), som ligger ca. 45 minutter vest for Puerto Vallarta, og som kun nås i båt. Midt på dagen var den full av turister, men det gikk heldigvis ikke lang tid før nesten alle forsvant, og stillheten kunne senke seg. De siste to timene hadde jeg faktisk hele stranden praktisk talt for meg selv! Havet var varmt og behagelig, og under parasollen var det deilig svalt å ligge og lese en god bok. Her fikk jeg også ferskfanget fisk direkte fra grillen – et av de bedre måltidene jeg har hatt her borte. På vei hjem langs kysten så jeg mange av de andre fristende strendene stedet har å by på, og opplevde solnedgangen over Stillehavet.
Det eneste minuset ved stedet er den massive kommersialiseringen og amerikaniseringen som det har blitt utsatt for; dette føles ikke som Mexico. Overalt slåss kelnere og gate- og strandselgere for kundene, og roper ting på engelsk etter deg for å tilkalle oppmerksomhet.
Jeg har etterhvert begynt å late som om jeg ikke snakker engelsk, både for å unngå det verste kjøpepresset (det er som om de ikke gidder bruke tid på deg hvis du snakker spansk...), og ikke minst for å unngå å skulle snakke med dumme, brautende og berusede gringoer på all-inclusive cruiseferie. Noe som også frustrerer meg her er at amerikanerne ikke stiller noen spørsmål ved prisene de blir tilbudt både for ting og mat, og tipser i vilden sky, hvilket holder prisnivået i området kunstig høyt. De fleste ting som selges her (utenom kjeder, selvfølgelig) er nesten dobbelt så dyre som i Monterrey eller Mexico By!
Men nok om det negative; dette er et fantastisk sted, man skal bare sette sitt eget preg på oppholdet for å unngå de verste turiststedene. Mens jeg skriver dette sitter jeg i en strandstol og hygger meg, med minst femti meter til nærmeste nabo.
Livet er herlig! :) ...

Mexico - Guadalajara og Tequila

utpaaturaldrisur — Thu, 19 Nov 2009 06:16:33 +0100

Guadalajara

Til alt hell hadde flere av lærerne mine glemt å gi meg fravær sist gang jeg var ute og reiste, dermed åpnet muligheten seg for å reise en gang til før skolen slutter, denne gangen til Guadalajara og Puerto Vallarta sammen med Benedikte, ei dansk jente fra spansk-klassen.
Guadalajara er Mexicos nest største by, og ligger i staten Jalisco, på mange måter den aller mest mexicanske av alle statene i landet. Hele staten har utrolig mye å by på bade kultur- og naturmessig, og er helt klart den mest spennende av alle statene jeg har vært i så langt.
Ettersom Jalisco dessuten er hjemstedet til den mexicanske nasjonaldrikken tequila, ble den første dagen satt av til dypere utforskning av denne drikken og dens fremstilling. Klokken 10 om morgenen trappet vi derfor opp på Guadalajaras jernbanestasjon, hvorfra man for kun 950 pesos (400 NOK) kan komme på heldagsutflukt med toget "Tequila Express" ut til Mexicos beste tequiladestilleri, med full buffet og endeløse drikkevarer inkludert!
Etter en meget underholdende togtur med eget mariachi-orkester i vognen, ble vi vel fremme ved destilleriet vitne til hvordan mexicanerne med stolthet fremstiller Tequila, som er laget av saften fra roten av agave-kaktusen.
Etter en omvisning på fabrikken ble det tid til mexicansk buffét med underholdning, som for det meste bestod av enda mer mariachi-musikk og danseoppvisning som blant annet inkluderte "el Jarabe Tapatío" eller "Mexican Hat Dance", som den kanskje er bedre kjent som.
Selve byen Tequila var mindre interessant, ettersom den som man kanskje ville kunne forvente egentlig kun hadde en attraksjon å by på, men som allikevel så ut til å ha stor tiltrekningskraft blant turistene.
Tilbake i Guadalajara, som til tross for sin størrelse er en meget hyggelig og sjarmerende by, gikk resten av tiden med til sightseeing og shopping, etterfulgt av besøk på en utrolig koselig kafé/bar med live-musikk som jeg helt sikkert kommer til å skrive til Lonely Planet og anbefale. Siden vi kom dit flere kvelder ble vi etter hvert kjent med eieren, som ikke nølte med å servere vin på husets regning. Da han hadde studert i La Habana i tre år hadde han dessuten massevis av gode råd og tips å komme med med hensyn til hva vi burde se og gjøre på Cuba i desember.

...

Mexico - Kolonibyene og de dødes dag

utpaaturaldrisur — Wed, 11 Nov 2009 07:14:21 +0100

Siste helg i oktober dro jeg igjen ut på tur, denne gangen for å besøke noen av de best bevarte kolonibyene i Mexico: Guanajuato, San Miguel de Allende og Morelia. Morelia er dessuten kjent for å være stedet å være under feiringen av de dødes dag 2.november, en stor kulturbegivenhet her i Mexico.

Guanajuato
Jeg fløy først til Guanajuato, en av de første byene som ble grunnlagt nord for Mexico By etter spanjolenes ankomst. Hensikten ved byens grunnleggelse var å gjøre nytte av de ekstremt rike sølvforekomstene i området. Faktisk er den ene av sølvårene ved Guanajuato en av de aller største noensinne oppdaget på Jorden.
Tidspunktet jeg valgte for å besøke byen var heldig, ettersom den hele oktober måned er vertsby for El Cervantino-festivalen, en kulturfestival til ære for forfatteren bak (etter sigende) det største verket i det spanske språk noensinne, Miguel Cervantes. Stemningen i byen var derfor helt fantastisk, da den var derfor full av festlige mennesker som holdt det gående langt ut i de små timer.
Guanajuato var dessuten en veldig sjarmerende by, og ulik noen av de andre jeg har besøkt i Mexico så langt. Bygningene (selv kirkene!) er malt i alle mulige slags farger, hvilket gjorde det til en opplevelse bare å gå seg bort i virvaret av brostensgater og tunneler. Akkurat det var ikke noe problem, da Guanajuato i motsetning til de fleste andre byer jeg har sett på det amerikanske kontinentet tydeligvis er bygget uten at man har ofret byplanlegning en tanke overhodet. Gatene snurrer og sirkler seg i alle mulige retninger, slik at selv jeg, som pleier ha rimelig god retning- og orienteringssans, nesten gikk meg vill i de mange labyrintene. Da jeg gikk rundt i gatene føltes det faktisk mer som om jeg var tilbake i Europa, i en eller annen småby i Spania eller Italia.

San Miguel de Allende
På forhånd hadde jeg lest i diverse guidebøker at San Miguel var creme de la creme av de mexicanske kolonibyene. Det var det åpenbart flere enn meg som hadde lest. Byen var full av turister, og da spesielt amerikanske pensjonister, som brautet seg frem og gjorde seg sett og hørt som bare amerikanere kan. Dette, og muligens det faktum at jeg syntes Guanajuato var virkelig flott, gjorde at jeg forlot San Miguel litt skuffet. Byen er også sjarmerende, det er ikke det, men den er helt klart langt mer kommersialisert enn Guanajuato for eksempel. En ekte sørlending vil dog med sikkerhet kunne føle seg hjemme, da bysenteret er godt utstyrt med kirker og gudshus. Kun i løpet av min lille spasertur rundt i sentrum passerte jeg til seks store kirker/katedraler, og det i en by med færre innbyggere enn Kristiansand!!! San Miguel ble nemlig grunnlagt av misjonerende munker, noe som kan forklare en slik noe utenom det vanlige gudfryktighet.

Morelia
Da jeg ankom til Morelia var byen varm som en stekepanne, en stor kontrast fra de to andre stedene, hvor jeg faktisk var nødt til å ha genser på om dagen.
Det var en meget spesiell opplevelse å være her under de dødes dag; hele byen sto på hodet omtrent. Overalt var det dekorasjoner, statuer av skjeletter med tøy på, mariachi-band og ikke minst: massevis av altere hvor man «ofret» ting til døde venner, slektninger eller kjente personer. Alle altrene var flott dekorert med lys, blomster, bilder og diverse mat og drikke, alt etter hva vedkommende pleide å like som levende. Et av altrene hadde sågar nærmest et helt vinmonopol rundt seg, slikt får en jo til å undre seg over mulig dødsårsak...
Noe som gikk igjen på alle altrene var skjeletthoder av sukker, som tilsynelatende er meget populære blant barna. Jeg pleier jo ikke ha noe imot et lite sukkerkick i ny og ne, men jeg må altså si at det godteriet er noe av det mest kvalmende jeg har smakt. Etter en bit gikk det i søppeldunken: det viste seg å være laget av konsentrert sukker!
Jeg fikk i det hele tatt inntrykk av at høytiden især var rettet mot barna, i hvert fall var det veldig mange barn som var med, selv om klokka etterhvert ble mye. Om kvelden ble det avholdt alle mulige aktiviteter, konkurranser og konserter for små og store i sentrum.

Dessverre var dette alt av reising for denne gang, neste tur går til Guadalajara og Puerto Vallarta den 12.november! Det blir deilig å endelig få en ordentlig strandferie, når man først er i Mexico! ...

Mexico - Mérida

utpaaturaldrisur — Thu, 5 Nov 2009 06:42:04 +0100

Fra den 22. til 26.oktober dro jeg og Lasse, som jeg bor sammen med her i Monterrey, på langhelg til Mérida i staten Yucatán.

Etter noen lange og kjedsommelige uker på skolen ble det endelig tid til en utflukt igjen, denne gangen til Yucatán-halvøya, som er Maya-kulturens vugge i Mexico, og består fortrinnsvis av jungel. Derfor var det da også meget varmt og ikke så rent lite fuktig der, noe som forøvrig passet oss utmerket, da Monterrey etterhvert har blitt kaldere (helt ned i 13 grader en natt, uhuhu!). Vi innlosjerte oss på et skikkelig hostel drevet av en tysk-amerikaner-mexicaner, som vrimlet av backpackere og utstrålte den gode og avslappede stemningen et hostel skal ha. Det var fantastisk å bare slappe av en helg og glemme alt om skolen!

Fredag dro vi ut til Chichén Itzá, de mest kjente Maya-ruinene i Mexico. De fleste av pyramidene og ruinene her var av religiøs eller astrologisk betydning for Mayaene, som hadde store kunnskaper om det sistnevnte: faktisk hadde de allerede lang tid før spanjolene ankom regnet ut at året har 365 dager. Det var en flott og solrik dag (litt for solrik for min hud..), og hadde det ikke vært for alle busslastene med tykke og brautende amerikanere i bar overkropp fra Cancún ville dagen vært helt perfekt!
I den fuktige heten kom det som en deilig overraskelse at vi på vi hjem tok turen forbi en av Yucatáns mange cenotes, som kort forklart er naturlige vannhull/kilder dannet av erosjon. Disse forefinnes over hele halvøya, og er fantastiske å bade i.

Lørdagen og søndagen gikk for det meste med til sightseeing og underholdning i Mérida, som er en liten og flott by hvor hele sentrum er bygget i spansk kolonistil.
I varmen var det også deilig å bare slappe av med en pocketbok i skyggene på hostellet. Til og med Lasse lot seg overtale til å lese en bok, noe jeg aldri har sett ham gjøre før. Han kom godt igang med et dansk eksemplar av "Drageløperen" som noen hadde lagt igjen. Jeg leser for tiden "La Sombra del Viento" (Vindens Skygge) av Carlos Ruiz Zafón, en veldig god bok (that's right, på spansk til og med!)
Kveldene ble tilbrakt på en av byens utesteder, hvor man for 100 pesos (42 kroner) hadde fri bar hele aftenen!

Mandag dro vi en tur ut til den lille byen Progreso ved Mexicogolfen. Her var strendene nok ikke så flotte som de i Cancún, men det var allikevel deilig å se havet, slikke sol, spise fersk fisk og få en massasje. Da vi kom hadde dessuten nettopp et amerikansk cruiseskip fullt av fulle amerikanere lagt til kai, og om vi enn lo litt mer av dem enn med dem så det bød de i hvert fall på underholdning i massevis!

...

Mexico - Midtveisrapport!

utpaaturaldrisur — Fri, 9 Oct 2009 05:32:35 +0100

Nå er det visst på tide å oppdatere litt igjen (slik at bloggen ikke støver helt ned) nå hvor vi er kommet halvveis i studieforløpet!
Grunnen til at jeg ikke har skrevet hjem på en god stund er ganske enkelt at det har vært svært lite minneverdig eller spennende i tiden som har gått siden jeg kom hjem fra Mexico City.
Skolen går bedre, man venner seg stadig bedre til hvordan skole/prøver/innleveringer fungerer i Mexico, og på tross av at vi sterkt misliker alle «kontrollmetodene» (meningsløse prøver, innleveringer og ikke minst fravær) klarer vi oss tålig greit. Det har i hvertfall til nå ikke vært noe som helst problem å bestå alle prøvene med god margin.
Vi er nå nok engang midt i prøve/innleveringsuken (et fornuftig hode har fått den briljante ideen til å legge alt i samme uke...) som vi alle hater. Det gode er at straks den er overstått, kan man i det minste nesten slappe av for en liten stund.
Det er få av oss som synes det er spesielt lærerikt, interessant eller givende å gå på skole i Mexico. Man lærer ikke riktig noe nytt, testene er meningsløse, da folk (især mexicanerne) allikevel jukser som bare det (skjulte lapper, copy+paste, avskrift etc.), og det byråkratiske systemet gir oss fortsatt hodeverk.
Nå skal det allikevel sies at de færreste kommer hit for faktisk å lære noe. For de fleste er og blir motivasjonen for å være her å reise rundt og oppleve landet, folket og kulturen.
Selve byen vi bor begynner også å bli litt kjedelig og triviell, ettersom det ikke er det helt store å foreta seg her. Nattelivet er derimot utrolig bra, hvilket gjør at man skulle ønske det var helg hele tiden. Sist fredag ble Lasses og Johannes (en av de andre danskene) fødselsdager behørig feiret på La Rambla, en veldig artig kveld og natt! Etterhvert har vi blitt så gode kunder på den baren at eieren faktisk tilbød Lasse og Kasper jobb som bartendere, noe de i sin lettere berusede tilstand selvfølgelig takket ja til! Etter å ha forsøkt å unngå jobben tre ganger, endte det hele med at Johannes og Kasper tok jobben som løpegutter på onsdag, med Jesper, Jonas og meg som «moralske støttespillere» ved et av bordene. Hardt arbeid bærer frukter: begge to forlot baren 150 pesos (64 kroner) rikere etter fem timers sort arbeide!

Denne helga er Lasse i Guadalajara for å besøke en av sine mexicanske bekjentskaper, så Kasper og jeg har leiligheten for oss selv. Vi er faktisk ikke det spor misunnelige, for Lasse går nemlig glipp av arvefeiden mellom erkefiendene Danmark og Sverige på lørdag, en kamp det har blitt ladet opp til over facebook i over en uke allerede! Så langt har 30 skandinaver tilmeldt seg arrangementet på La Rambla, som for anledningen åpner tidligere enn normalt, kun for oss!

Neste turer for min del går til Mérida på Yucatan-halvøya, fra 22-26. oktober, og til Morelia en uke senere for å feire de dødes dag :) det er godt å ha noe å se frem til!

...

Mexico - Mexico D.F. - del 2

utpaaturaldrisur — Tue, 22 Sep 2009 16:15:01 +0100

Dagene i Mexico City (D.F.) gikk altfor fort, og jeg er nå tilbake til den harde virkeligheten i Monterrey.
Det siste bloggoppdateringen konsentrerte seg mest om Teotihuacan, saa her følger en kort beskrivelse av de siste dagene i den meksikanske hovedstaden:

Søndag er den store parkdagen i DF, og «alle» tar med seg familie/venner/bekjente og tilbringer dagen sammen i en av byens (tiltrengte) grønne lunger, hvor man leker, spiller, spiser lunsj, kjøper ubrukelig ting fra en av de mange bodene eller bare nyter folkelivet. Jeg og guiden min tilbrakte dagen sammen i den store Chapultepec-parken, som i likhet med hele resten av byen var fylt med mennesker. Vi var blant annet ute i «trøbåt», i zoo og trasket rundt i parken, men selv om vi var der halve dagen der ute tror jeg ikke engang jeg fikk sett halvparten av parken, som er gigantisk.
Om kvelden var vi i el Zocalo, det tredje største torvet i verden, som ble anlagt av selveste Hernan Cortes, med steinene fra aztekernes raserte Templo Mayor. Her var opplevelser for alle sanser, hele stedet sydet av liv. Store og flotte lysdekorasjoner var i tillegg satt opp i anledning den mexicanske nasjonaldagen 16.september, noe jeg dessverre ikke fikk tatt bilder av, da jeg hadde glemt kameraet på hotellet (alt det andre som beskrives er inne er derimot foreviget, jeg får bare ikke uploadet noe her inne, da siden klikker. Men bare rolig, når jeg kommer hjem skal alle nok få se masse bilder fra hele turen!). Selv om klokken etterhvert ble mye virket det som om festen aldri stoppet, selv ikke for de aller minste, som også var ute sammen med hele resten av familien.
Ettersom Soraya har grusomme arbeidsdager (8.00-18.00!!!), utforsket jeg for det meste byen på egenhånd i ukedagene. Jeg besøkte det meste som er å se av museer (mange av disse), kjente bygninger og landemerker, og fikk også tid til litt shopping.
Av høydepunktene kan nevnes Museo Nacional de Antropologia (hvor man kan lære utrolig mye om de pre-spanske mexicanske sivilisasjonene), Palacio de Bellas Artes (bygningen på alle bilder fra DF, som har kunstutstillinger og store veggmalerier av Diego Rivera og andre mexicanske kunstnere), Frida Kahlo-museet, Castillo de Chapultepec (Mexicos tidligere «hvite hus», nå historisk museum), og ruinene av Templo Mayor (som ble ødelagt av spanjolene i 1521 i likhet med resten av Tenochtitlán, og var begravet under andre bygninger i over 450 år!)
Dessuten var det jo ikke minst mexicansk nasjonaldag mens jeg var i byen, hvilket selvfølgelig behørig skulle feires! Det meste av feiringen foregår pussig nok kvelden og natten før dagen, hvor det til gjengjeld skal festes som bare mexicanere kan feste! Dette er natten hvor alle er nasjonalister, og alt man gjør, spiser eller drikker skal være så mexicansk som mulig! Jeg passer dessverre ikke helt inn i den mexicanske stereotypen, hvilket gjorde at jeg måtte gjemme meg litt bort innimellom; som i Norge løper det nemlig drittunger rundt med alskens sprayflasker, og da jeg ble tatt for å være gringo overalt var jeg et yndet mål for rabagastene!
Utover det var kvelden en fin opplevelse. Jeg feiret sammen med Soraya og vennene hennes ut i de små timer, men var litt skuffet over ikke å oppleve presidenten holde «el Grito» (viva la independencia!, viva México!) fra balkongen på presidentpalasset. Vi kom nemlig alt for sent, og det var allerede så fullt av folk i sentrum at politiet var nødt til å sperre veiene inn til Zocalo.
Dagen etter var jeg overrasket over å oppdage at selve nasjonaldagen var rake motsetningen av kvelden før; gatene er nesten tomme og det er for en gangs skyld nesten ingen trafikk. Soraya forklarte meg at dette skyldes «la cruda nacional» (den nasjonale hangover). Folk har drukket og festet så mye natten før at ingen orker å forlate huset! Det skal så sies at det heller ikke er store grunnen til å gjøre det, da det eneste som skjer er at den mexicanske hæren marsjerer gjennom midtbyen, á la Bastille-dagen i Frankrike. Wow, kult!

Alt i alt er mitt inntrykk av byen meget positivt; alle de negative tingene jeg hadde hørt og lest på forhånd har jeg så godt som ikke sett noe til. Hvis jeg skal velge ett ord for å beskrive byen velger jeg imidlertid «kaos», da det er et mareritt å komme seg fra sted til sted på grunn av alle menneskene og bilene. Men straks man motvillig venner seg til kaoset (og selv blir en del av det) blir Mexico D.F. et deilig sted å være, med flotte bygninger, museer, historie, parker og ikke minst lekker mat i lange baner!

...

Mexico - la Ciudad de México

utpaaturaldrisur — Tue, 15 Sep 2009 01:18:44 +0100

Nå har jeg endelig kommet meg til Tenochtitlán, Mexico D.F. eller Chilangolandia om man vil. Byen, som har 25 millioner (registrerte) innbyggere, er langt den største jeg noensinne har besøkt, og kan best beskrives som værende i konstant organisert kaos! Erfaringen så langt er at uansett hvor man vil eller hva man skal gjøre, bør man beregne ekstremt god tid; det blir nemlig litt trangt om plassen når (minst) 25 millioner innbyggere forflytter seg rundt i byen på samme tid!

På vei hit fløy jeg med det minste passasjerflyet jeg har vært i noen gang, kun 2+1 seter på tvers, og ikke mer enn 15 seterader. Muligens er det på grunn av dette at det ble kluss i lufthavnen: Soraya (som jeg ble kjent med på Chepe-toget) hadde kommet for å hente meg, men vi kom til å bruke halvannen time på å finne hverandre, fordi det etterhvert viste seg at vi var i hver vår terminal (!) Hun hadde aldri før opplevd noen ankomme i min terminal, så det kan godt tenkes at den brukes utelukkende til slike små fly.
Resten av dagen ble til gjengjeld utnyttet best mulig: siden lørdag var den eneste dagen i uka hvor det ikke var meldt (kraftig) regn hadde vi på forhånd bestemt at vi skulle prøve å komme oss ut til ruinene av Teotihuacan, den mest omfattende av alle gjenværende indianske byer i Mellomamerika. Her finnes blant annet den tredje største pyramiden på jorden, Piramide del Sol, som er større enn alle de egyptiske pyramidene, med unntak av Keops-pyramiden. Stedet er også det første i verden hvor man med sikkerhet kan slå fast at byplanlegning ble praktisert i stor skala. Gatene i byen er alle sammen lagt i et kvadratisk mønster, noe man ikke begynte å tenke på i Europa før lang tid senere. Interessant nok har man ingen anelse om hvem som har bygget byen, hvor de kom fra, hvorfor den ble bygget og kanskje det aller merkeligste: hvorfor byen etterhvert ble helt forlatt. På tross av høyt utviklede evner innenfor arkitektur, konstruksjon og astrologi etterlot denne sivilisasjonen seg nemlig ikke noen form for nedtegnelser eller skrifter. Aztekerne (som opprinnelig var et nomadefolk) kom over denne og andre forlatte byer da de entret Mexico-dalen, og ble fullstendig overveldet over hva de så. De trodde at gudene deres hadde bygget disse byene i en tidligere tidsalder, og fant inspirasjon til å bygge sine egne byer etter hva de hadde sett blant annet i Teotihuacan (senere ble alle byene deres bygget i et kvadratisk mønster, hvilket imponerte spanjolene stort da de kom hit).
Da vi gikk rundt på området ble jeg overrasket over hvor stor byen faktisk var, med tanke på at den ble bygget for så lenge siden. Det var langt og slitsomt å gå hele den 2 km lange Calzada de los Muertos (the avenue of the dead) fra enden av byen og opp til de to pyramidene, Piramide del Sol og Piramide de la Luna, i den steikende sola, spesielt ettersom Mexico-dalen ligger på over 2000 meter over havet, hvilket gjør en litt ekstra andpusten i alle sine foretak. Været skiftet imidlertid hurtig, og da vi kom ned fra den høyeste pyramiden begynte det plutselig å regne noe aldeles forferdelig. Dette gjorde den 2 km lange turen tilbake til bilen til en våt opplevelse, og mine hvite sko er ikke lenger hvite!
Apropos biler, trafikken her i D.F. er det glade vanvidd! Jeg har ikke lenger styr på hvor mange ganger vi nesten har kræsjet, men på en eller annen utrolig måte går det alltid bra til sist! Taxisjåførene er de verste, de er ekstremt frekke og kjører som svin. Heldigvis er min lokale «guide» også tilstrekkelig frekk, hvis ikke tror jeg aldri vi hadde kommet oss ut av de tettpakkede fem-feltsveiene nede i sentrum. Kort og godt: jeg er utrolig glad jeg slipper å kjøre!
Alt jeg hadde hørt på forhånd om vold, lommetyver og annen kriminalitet her i byen har jeg så langt hverken sett eller hørt noe til, jeg opplever den tvertimot som rimelig trygg, alt tatt i betraktning. Dessuten er mitt inntrykk at det investeres mange penger og krefter i sikkerhet. Alle gater, kjøpesentre og offisielle bygninger er bevoktet av tungt væpnede vakter (her i Mexico får også private sikkerhetsvakter bære våpen) med bl.a. maskingevær og pumpehagler (!)
Nå skal det også sies at jeg jo ikke oppsøker farlige områder, og at det akkurat som i Creel og Chihuahua hjelper veldig at jeg har en mexicansk venninne til å hjelpe meg. Hvor jeg nærmest blir overfalt av selgere når jeg er alene, til tross for gjentatte «no gracias, no gracias», lar de meg nesten være i fred når jeg er sammen med Soraya.
Maten jeg spiser for tiden bør også nevnes, for ikke å si lovprises! Det er simpelthen så utrolig mye god mat i denne byen, langt bedre enn noe jeg så langt har fått i Monterrey. Til nå har jeg kun spist lokal mat («denne er du bare nødt til å prøve!»), og jeg har stadig til gode å få noe jeg ikke liker. Tacos, tortas, bistec, enchiladas, rellenas; alt smaker helt fantastisk! Aldri mer McDonalds, hvis jeg kan finne slik mat noe sted i Monterrey...

PS! Så bra at det ser ut som vi slipper FrP i regjering, takk og lov! :) ...

Mexico - Matacanes!

utpaaturaldrisur — Mon, 7 Sep 2009 01:22:22 +0100

Sist søndag var vi på ekskursjon i Matacanes, en av de tingene man absolutt bør få med seg her i Monterrey. Trøtte, men spente møtte vi opp klokken fem om morgenen, for så å begi oss ut på den hele tiden mindre behagelige kjøreturen ut i villmarken. Allerede etter en halv time ble vi flyttet fra våre originale seter og over på et lasteplan på en bil som så ut som den hadde sett bedre dager, en antagelse som ble forsterket ettersom turen utfoldet seg. Det stakkars vraket viste stadig sterkere symptomer på utmattelse mens det slepte seg selv, 13 personer og utstyr oppover de bratte traktorveiene. Skyer av damp steg til værs fra motoren, og etterhvert ble spørsmålet egentlig hvor mye lenger den kunne holde ut. Ikke lenge. Etter tapper innsats, og de grusomste lyder jeg noen gang har hørt fra en motor, møtte bilen til slutt sitt endelikt i en lang og seig bakke. Etter en lang dødskamp kom det et høyt smell fra fra motoren, og røyken steg til værs! Alle over i en annen bil! Her gjaldt det å gjøre seg så liten som mulig, og beskytte liv og lemmer som best man kunne. Til slutt hadde vi kun en bil igjen, til nesten 30 personer. Med fem personer stående utenfor, og med to på taket, fortsatte ferden!
Da eventyret endelig kunne begynne, var det heldigvis verd den strabasiøse ferden, og mere til! I nesten ti timer vandret, svømte, rappelerte og hoppet vi i våtdrakter nedover en kald elv i en dyp og trang dal med grotter og stryk. Selv om det var langt var det virkelig en kjempeopplevelse. Rappeleringen var litt vanskelig å få styr på, da vi ikke fikk så veldig hjelpsomme instrukser, men til slutt gikk det sånn tålig tror jeg. Hoppene og strykene var nok det kuleste. I løpet av turen ble de gradvis høyere, helt til vi kom til det aller høyeste, the Matacanes jump, på hele 12 meter! Ikke for pyser!
Lasse og Kasper fant stor underholdning i å tisse i buksene, noe man jo ikke gjør til daglig. Det er nemlig veldig mye arbeid å ta drakten av og på, så det er fullt ut akseptert å tisse i den. For folk som ikke har prøvd en slik drakt, og synes det høres ekkelt ut: det er virkelig, virkelig deilig! Ikke rart at babyer gjør det så ofte! Vannet i drakten skiftes dessuten konstant ut, så hygienisk er det aldri noe problem.
Mot slutten av turen begynte det så å styrtregne, virkelig, virkelig styrtregne! Jeg tror aldri jeg har følt meg så våt før. Og for å gjøre ting enda verre, hadde vi, gentlemen som vi er, meldt oss frivillig til å sitte ute i kulda så jentene kunne sitte tørt inne i bilen. Det kom vi til å angre på. Det var en ISkald tur på 45 minutter, mens regnet styrtet ned som aldri før. Vi satt bokstavelig talt og hakket tenner, mens vi som best vi kunne forsøkte å holde varmen.
Som dere nok kan regne ut fra beskrivelsene, er regntiden over oss her i Monterrey. Solskinn og 40 grader hver dag er skiftet ut med styrtregn og 25 grader, aka. lummert! Det er ikke gøy. De siste dagene har vi hatt mer regn enn en norsk by får på en måned... Faktisk er det heldig at vi fikk tatt turen ut til Matacanes, da sist helg var den siste i sesongen, nettopp på grunn av at regntiden starter, og at vannstanden derfor stiger.
Vanligvis varer sesongen helt til midt i september, men regntiden har i år startet litt tidligere enn normalt, så det var veldig bra vi fikk plass på den siste turen, så vi i hvert fall fikk opplevd turen.
Resten av uken har igrunn kommet og gått uten de helt store hendelsene å skrive hjem om.

Den kommende uken blir den hardeste så langt, med flere parciales og innleveringer, men på lørdag skal jeg endelig til Mexico DF i åtte dager, noe jeg har gledet meg til lenge nå. Jeg får også feiret nasjonaldagen dernede, noe jeg tror blir kult. Overalt hvor man beveger seg kan man se at det lades opp til den store festen. September kalles el Mes de la Patria (fedrelandsmåneden), og masser av biler og offentlige bygninger har allerede fått dekorasjoner på. Nasjonaldagen i år blir dessuten en slags «øvelse» til neste års nasjonaldag, hvor Mexico feirer 200 års uavhengighet fra Spania.

PS! Jeg legger ved en link til Jesper og Stines blogg. De er mye flinkere til aa oppdatere enn meg, og har dessuten lagt endel bilder ut. http://5semestermexico2009.blogspot.com/ ...

Mexico - Cola de Caballo, Lucha Libre og Pool Party

utpaaturaldrisur — Sat, 29 Aug 2009 22:51:44 +0100

Så er det på tide å oppdatere bloggen igjen, etter en ytterst innholdsrik uke :)
På søndag dro vi ut til Cascadas de Cola de Caballo (Horsetail Waterfalls), som ligger ca. 30 min utenfor byen. Som navnet indikerer er stedet kjent for en foss som ser ut som en hestehale. Naturlig skjønnhet til side, sa var det egentlige målet for dagen å gjennomføre et skikkelig adrenalin-kick av en manndomsprøve, nemlig Mexicos høyeste faste bungee-jump (70 meter), hvilket er grunnen til at jeg valgte ikke å nevne at vi skulle dit forrige gang!
Hoppet var virkelig utrolig, utrolig kult, og det var slett ikke så vanskelig å slenge seg utfor som jeg hadde fryktet det ville bli. Det gjelder bare å ikke se ned!
Video av hoppet kan sees her (PS! Ikke for sarte sjeler): http://www.youtube.com/watch?v=xBMPhbJnXd0
Tirsdag var min 30.dag i landet, hvilket betød at det var på tide å komme seg ned på immigrasjonskontoret, som jeg hadde hørt fryktelige byråkrati-historier om på forhånd. Folk jeg har snakket med overdrev visst ikke, for jeg og Lasse ble sittende der inne i to timer før vi fikk hjelp!!! Etter alt stresset med immigrasjonspapirer og søknader, tok vi en velfortjent tur på Burger King for å roe nervene.
Om kvelden hadde vi en avtale med en av Lasses bekjentskaper, som skulle skaffe oss gratisbilletter til en lucha libre (meksikansk wrestling) kamp inne i byen. Denne personen dukket dessverre aldri opp, men da vi allikevel var kommet helt ned i byen fant vi ut at vi like godt fikk kjøpe billettene for egen regning. Wrestlingen var virkelig en artig, om enn en smule sinnssyk, opplevelse. Wrestlerne går helt amok inne i (og ofte også utenfor) ringen, hvilket gjør det til en meget underholdende publikumssport. Vår favoritt var «El Hombre sin Miedo» (den fryktløse mannen), som kom helt til finalen før han måtte gi tapt for «Ninja», som brukte feige triks, og var mislikt av alle utover sin egen fanklubb.
Noen ganger er det bare å komme seg vekk når wrestlerne hopper ut av ringen og begynner å slåss foran en. En wrestler ble kastet inn blant publikum og landet på tredje rad!! Det er ganske utrolig at hverken wrestlere eller publikum kom til skade i løpet av kvelden.
Fredag var vi og flere andre internasjonale studenter invitert til Pool Party ute på en ranch utenfor byen, hvor man innenfor høye gjerder kunne hygge seg med fotball, svømmebasseng og enorme høyttalere. Det er når man kommer til slike steder man oppdager hvor store forskjeller det er på mennesker i Mexico. Igrunn får vi et helt galt inntrykk av livet på og rundt campus, fordi dette livet kun er forbeholdt en meget snever elite av Mexicos befolkning, nemlig mennesker, hvis foreldre har råd til å betale de skyhøye tuition-fees som Monterrey Tech avkrever studentene.
Mexico er etter USA faktisk det landet i verden som skaper flest millionærer, kombinert med å være det landet i verden med høyest Income Disparity, dvs. forskjeller i innkomst mellom fattig og rik, etter Brasil.

Idag blir en hviledag for oss tre, før vi imorgen skal opp klokken fem om morgenen for å delta på en ekskursjon til Matacanes, en 10 timer lang eco-travel tur gjennom et landskap med klipper, stryk og grotter, hvor man blant annet rappellerer og hopper fra diverse klipper. Ifølge folk som allerede har vært med skal det visst være en kjempeopplevelse. ...