Sirkus&spetakkel

Jeg har sett to sirkusvogner bestaende av løver og aper. Sittet i en skranglete lokalbuss som kostet 4 pesos som er omtrent to kroner. Blitt hoppet over i utdelingen av kjærlighet på pinnesalget på den samme lokalbussen- og kan ikke finne noen annen grunn til det enn at jeg ser ut som en skikkelig gringa.

Å selge ting og tigge penger på lokalbussene er en ting jeg også la merke til i Guatemala. En gang kom en mamma og hennes sønn inn på bussen når jeg var på vei hjem fra jobb, kanskje var det etter at jeg hadde vasket de over 60 rullestolene med en tannbørste utdelt av den onde nonnen Estefania, jeg husker ikke helt, men inntrykk gjorde det. Mammaen dro ned buksene på gutten sin som sikkert ikke var noe mer enn fem år, og viste frem guttens tissemann som lignet mer på en rød ballong enn noe annet. De trengte penger til lege, og hun slang ham rundt som en pingpongball opp langs setene , slik at alle kunne få et kort glimt av den stakkars lille guttens ballongtiss. Jeg veit ikke helt om det var lureri eller ikke, alt skjedde så fort og jeg var ikke forberedt på noe sånt i det hele tatt. Uansett, gutten på lokalbussen her delte ut kjærlighet på pinne til passasjerene (minus gringaene) og sang av full hals bakerst i bussen helt til han ikke orket mer, så samlet han inn kjærlighetene fra de som ikke ville kjøpe og hoppet av bussen. Stiligste syn fra bussvinduet: to eseler som bar masse ved.

Å være kald og varm samtidig

Jeg har tatt inn på et hostel som ligger ganske midt i sentrum og har rom rett ved stua, badet og kjøkkenet. Det betyr at jeg hører klokka som går hver gang noen går ut eller inn i førsteetasje, hører den ene mannen som jobber her snorke når han sovner på sofaen, barna til de som jobber her som  krangler om hvilken tv-kanal de skal se på, og mest sjarmerende av alt, hver gang noen drar ned i do eller er ekstra glad i kjæresten sin, det siste heldigvis kun en gang. Men jeg klager ikke. Jeg er mutters alene her for øyeblikket og alle mennesklige lyder gjør verden trygg, I guess(;

Det er vel egentlig første gang jeg er så alene som jeg er nå når je tenker meg om. Det er litt merkelig og litt spennende. Jeg har alltid tittet med begeistring og noenganger syntes synd på mennesker som feks. går på kino eller spiser på resturant alene. Hva får de til å gjøre det? Liker de det? Idag spiste jeg på resturant alene for første gang. Det var en merkelig opplevelse, jeg likte det litt, og syntes litt synd på meg selv. De gangene jeg nøt det var vel egentlig når jeg snakket med servitøren eller begynte å le av en av de mange barna som sklei forbi resturanten på magen på det glatte underlaget som dekker Jardin de Union.

Etter matinntaket var jeg kald etter å ha sittet i skyggen. Kald-varm-kald-varm. Det er kanskje -20 i Noruega, men i Norge har vi varmtvann, noe de forsåvidt skulle ha på hostellet også, men ikke idag. Med min nyinnkjøpte shampoo og vidunderlige kokosskrubb tenkte jeg at idag var tiden for å freshe seg opp litt, det var jo tross alt søndag. Det resulterte i tre hvitgule fingre og ti tær som ikke tinte opp igjen før samtlige Santogold-tracks på PCen var danset til.

Virgin de Guadalupe

Ellers fikk kroppen en ekstra dæsj varme med kanonsmell, kirkeklokker, agua con fresa (vann med pressa jordbær i) og diverse annet godt å spise, litt mer sol i ansiktet og feiringa av la Virgin de Guadalupe med menn utkledd som kvinner (hairy ass), fargerike fjærpregede kvinner og barn dansende gjennom gatene til Guanajuatos egne  (kanskje litt mer gledesspredende) versjon av Bergens mange buekorps. Med militærklær vel og merke, og noen med trompetene bærende under armen rett og slett fordi de trengte en liten pause. God. Jeg elsker store trompetblåsekinn, og friheten folk her ser ut til å ha for å gjøre egen livskvalitet best mulig ut ifra situasjonen de befinner seg i. Imorgen skal jeg prøve å finne meg et nytt sted å bo. Eg liker familier. Håper alle andre har det bra med sine liv i sine egne bobler også. Kom gjerne på besøk. Jeg savner deg(:

Iiikh! Sekken er pakka og dette er det spennende som er i den;

Sovepose med mormors hilsen på. Kokosnøttscrub for å ha det gøy med et langt vesen som ikke kan fordra dèt. Altfor mange norske bøker (en på engelsk og en på spansk!). Melkesjokoladehjerter. Adresser og telefonnummere. Yndlingsklære mine og turkis sportsbh. Hengelås. Myggspray. Hun smiler- boka. Sjongleringsballer. Viktige papirer. Flybillett. Adapter. Svømmeføtter&dykkemaske. Kopi av de viktige papirene. Pass (to stk. høhø). Gulfeber sertifikat + vaksinasjonskort. Lommebok. Dagbok fått av verdens beste grincher til jul. Førstehjelpsutstyr. Ober. Solkrem. Kamera. Miniharddisk.Ladere (inkludert mikrofon til skype). PC. Toalettmappe. Nyttårskjole. Ingen gode sko- veldig urutt.

Lykkeelefanten min.

Jeg har a beating heart in my troath, som banker mest for kombinasjonen: de jeg er glad i og de som er glad i meg, men uheldigvis også litt for teitinger(; Og selvfølgelig massevis fordi jeg bare er et menneske og ikke veit hva framtida vil bringe. En lille smule spennende & en lille smule skummelt sant?!(:

But there is always en lykkeelefant.

Godt nyttår til deg, håper det blir alt du ønsker deg. Og om du ikke veit hva du ønsker deg, så håper jeg du blir litt smartere og veit det iløpet av året(; Personlig henger jeg meg på den siste der, eller en kombinasjon kanskje? Kombinasjoner er alltid bra(; Huhej! 

Guanajuto Ciudad, Mexico neste. Utveksling. Men først feiring av nyttår med gode venner, etter en fin jul med snø, kuldesjokk og verdens beste familie. Kalkuuuuun!  

Naa er jeg i Honduras, Copan, paa jakt etter Casa Rosada og et hotel som ligger tvers over gata for Casa Rosada, som ogsaa er rosa, men ikke ligner paa et hotel. Der skal Fabian, min gode venn ta imot meg, muligens ifoert rosa pusetoeffler, foer vi tar paa oss blingsebrillene og av oss pusetoefflene, for aa utforske alle mayaruinene som er her.

Videre drar vi til Bay Islands for aa ta dykkesertifikatet, til Beliz, saa til Guatemala (tikal,Rio Dulce, kanskje Livingston) foer jeg skal flytte til Mayalandsbyen Patzun og jobbe frivillig paa et prosjekt der. Om alt gaar etter "planen".

Etter noen dagers lengere opphold i Antigua grunnet en syk Fabian dro vi, Gianna,Fabian og jeg til El Salvador. Planen var aa ta Camioneta (kyllingbuss) til busstasjonen i Guatemala City for saa aa ta buss videre derifra til San Salvador. Utrolig men sant, jeg hadde ikke tyngst sekk. Det hadde derimot Gianna, og mere enn det. Vi fikk lasta sekker, bager og kassegitarer inn bakdoera paa camionetaen og fikk stabla alt oppaa oss av kontrolloerene. Camionetaene til Guate er alltid fulle, og da mener jeg alltid, spesielt klokka aatte om morgenen, spesielt naar du har masse aa baere paa. Men plutselig var ikke bussen saa full lenger, og noen forteller oss at det er protester i Guate City og at vi burde gaa av fordi det er stor fare for vold og tyverier. Saa vi humper oss av bussen, skaffer oss en taxi og ser en mengde med folk paa veien omringa av politimenn ikledd no fear-capser. Og det viser seg at bussjafoeren i Camionetaen foer oss er drept, som saa mange andre bussjafoerer her.

Vi finner oss en buss i Guate City, en saakaldt trygg en fordi dette busselskapet maanedlig betaler penger til bandene som begaar drap og faenskap for ikke aa bli utsatt for drap og faenskap. Camionetaene har i mange aar vaert under korrupsjon av disse bandene ogsaa, men for ett aar siden nektet de og betale mer for sikkerheten sin, noe som har foert til drap og drap og atter drap paa bussjafoerene, som lever et temmelig- paa- kanten-liv.

Paa grensa fra Guate til El Salvador blir vi overfalt av menn som skal hjelpe oss gjennom passkontrollen, noe som foerer til at de har vaare penger og vaare pass i sine hender. De sier til Gianna at hun maa betale 10 dollar for meg ogsaa og bussjafoeren hjelper henne aa finne fram flere penger i bagasjerommet. Noen visker meg i oeret at de er landrones, altsaa tyver og jeg napper til meg passet mitt og ser paa dem med svarte oeyne foer jeg loeper for aa redde Gianna fra disse lumske mennene. Fabian,Gianna og jeg gaar sammen inn til passkontrollen hvor vi foeler oss temmelig saa dum-naive men kommer fram til at naa har vi iallefall i det minste erfaring. Og hva er vel ikke bedre enn det. Erfaring.

I El salvador fant vi base paa Playa Tuncon, Papaya, hvor vi sov i hengekoeyer naar det blei for varmt, hvor vi surfa, ble venn med en kaninkatt, snorkla litt, saa menn som fiska reker i elva ved siden av hengekoeyene vaare, drukna litt i de store boelgene, mista bikinien, lagde kake og liquados og verdens beste frokost, hvor vi blei kjent med en mexicansk og en fransk gutt som bodde i en gul hippiebil som drakk oel og laga smykker og fiksa huet mitt i en time for en oel mens en loeshund sov paa rumpa mi og en temmelig berusa El Salvadoriansk dame dansa puppedans i hodet mitt mens broren hennes kyssa meg paa haanda og ville gifte seg med meg, og hvor vi blei bruuuuune og om mulig enda mer hekta paa aa reise.

Jeg avsluttet det hele med aa maate hente passet mitt paa taket paa bussen paa grensa fra El Salvador til Guate, for saa a glemme den ene skoen min paa taket etterpa og ikke finne ut dette foer vi ankom Antigua. Saa her tusler jeg rundt i paaskeuka, Semana Santa i Antigua uten sandaler, helt til jeg finner noen som er like fine som den som ligger paa grensa til Guate.   

Hogares Communitarios er et prosjekt for ca. 35 barn i alderen 6 maaneder til 6 aar i Jocotenango, Guatemala. Barna her er barn av alkoholiserte foreldre, foreldre som slaar og eller barn som enten bare har en mor eller en far. Prosjektet tilrettelegger for lek, laerdom og gir barna mulighet til aa spise paa skolen (da ikke alle barna faar ordentlig med mat hjemme da de kammer fra fattige familier). Foreldrene til barna maa betale 35 quetzaler (ca 30kroner) hver mnd. for at barna skal kunne gaa paa foerskolen. Itillegg maa foreldrene kjoepe tannkrem, dopapir og andre noedvendige ting som barna maa ha paa skolen , da dette som mange andre prosjekt er et prosjekt som faar veldig lite eller ingen stoette fra staten. Ikke alle av barna har foreldre  som kan betale for doruller, skrivesaker,boeker og lignende, og i reglementet til foerskolen har ikke barne lov til aa feks. laane dopapir av andre. Dette foerer til at de barna som ikke har feks. dopapir maa klare seg uten, og at forskjellen mellom barna blir stor.
 
Med bare et lite beloep kan nettopp du hjelpe. Det er veldig lite som skal til for aa gjoere hverdagen til barna bedre.
 
Om du vil og kan hjelpe sett inn det beloepet du vil gi paa konto:
 
1201. 44. 50295.

I Guatemala kan man faa gjort veldig mye for veldig lite penger. 
 

Det er ogsaa muligheter for aa bli medlem av gruppen " Hogares Communitarios (jocotenango, Antigua)" paa www.facebook.com. Der vil en oversikt over hva pengene har blitt brukt til vises, og hva som er de videre planene for bruken av av bidragene.
 
Den siste uka har jeg og tre andre jenter fra egen lomme og fra penger en annen frivillig arbeider har samlet inn kjoept inn: secondhand-klaer for 1-3 quetzaler (under 3kroner) pr. plagg til de barna som ikke har skift, doruller, tannboerster, tannkrem.
 
Videre haaper vi paa aa kunne fikse doene, da de har lite eller ingen funksjon, gi alle barna et par sko, kjoepe inn bleier ( hvert barn som bruker bleier har bare en bleie pr. dag, naar den er moekkete maa de bruke den samme eller gaa uten, noe som ikke er searlig gunstig naar barna ikke har mye skift), og kanskje ta de med til dyrehagen i Guatemala City slik at de faar oppleve noe koselig og spennende sammen.
 

Synes du dette hoeres saan rimelig fornuftig ut, saa send i vei(;

Med vennlig hilsen
Maria Isabelle ( som etter 1 og en halv uke har "forelska seg i" 30 nydelige barn", en herlig laerer, og elsker prosjektet sitt.) 

Det er endel ting, som jeg ikke vil glemme, og her er noen av dem;

- De 2 doedsvaere lyserosa  grisene som smilte til Gianna og meg fra en pickup paa vei hjem fra skolen

- Fabian og jeg som sovna paa 'kino'

- Gianna og jeg som spilte gitar og sang i parken og ble overfalt av en mann som fortalte oss at han var gitarlaerer og skulle laere oss aa spille litt paa guatemalsk vis. Han var nok antakelig ikke gitarlaerer, men muligens en smule beruset.

- Muligens ikke gitarlaerer igaar heller, muligens nok en gang beruset

- Alle med gulltenner, bokstaver og symboler av gull paa tennene. Det er skikkelig hot!

- Abuela som loeper etter meg og knuser et egg  (cascarone med pikapika) i hodet mitt

- Marie som knuser nok en cascarone i hodet mitt

- Abuelo som skjaerer seg i haanda mens han lager en ovn og maa sy 11 sting.

- Yolanda, min meistra en espanol som fortelte meg om en film saa jeg begynte aa grine

- Marie, Gianna, Barbara Valentina, Maria Fernanda, Esther, kusinenene til Barbara og Maria F. og jeg som laga crepes med sjokolade og dansa salsa og reggeton i stua.

- Bebbe som bjeffer naar vi kommer sent hjem om kvelden

- Ungene som overfalt meg idag naar jeg besoekte prosjektet, og den lille gutten som skrek og blei vaska i en vask

- Alle menneskene med pikapika i huet, og barna med kostymer som kom paa bussen og som jeg og Yolanda betalte 2 quetzaler til, slik at de kunne stemme tjue ganger paa den de ville skulle bli dronning paa karnevalet

- Maria Fernanda som slaar vilt paa et grytelokk og Barbara Valentina som blaaser av full hals i en floeyte mens hele familien ber og synger julesanger rundt en gigantisk julekrybbe

- Hva Yolanda fortalte meg om bandidosgruppene Mara 18 og Salvatrucha

- Frappuchinoen Fabian og jeg drakk paa cafee Tu Pina Tambien og den soete og morsomme dvergen som jobba der

- Carla og Margaritha som plukker ut traader, cascarones og pikapika av hodet mitt i en time

- Marie som 'fiser' i kajakken i San Pedro

- De klissvaate skikkelsene som roper paa Joshuuuuuuuueee

- Aa svoemme i saapevann

- Monica (min hvite nydelige hest) som var muy despacio. Gianna som er Monica hver gang vi skal paa skolen.

- Salsanybegynnerkurset da alle traaket hverandre paa taerne

- Hoenene og den tannloese dama i Chichiastenango

- Benji og Gianna som ble gift i San Augostin

- Den vakre bobla som snakka

- Rumaftenen, tequilaaftenen og vannpipeaftenen med onkelbarnet til president Colom og vennen til onkelbarn-Colom som kjoerer i fylla og lurer paa hvorfor vi ikke vil sitte paa

- Abuela som er barsk og lager hoeye lyder med fingrene, Barbara Valentina som ler seg ihjel naar vi proever aa lage lyder med fingrene

....og sikkert masse annet som jeg har glemt

muligens pga alle egga jeg har faat klaesja i hodet den siste uka.

I helga var vi i Lago de Atlitlan, som er en herlig innsjoe omringa av fjell og vulkanoer. Vi tok buss fra Antigua til Panajachel og baat fra Panajachel til San Pedro.  Det blei ikke noen vulkantur paa oss fordi man maa vaere mange fordi risikoen for aa bli robba er ganske SAA stor. Vi var bare tre barskinger som ville, derfor blei det ikke noe av. MEN San Pedro var herlig. San Pedro er en av de omtrent 15 smaabyene som ligger rundt Lago de Atitlan. Etter aa ha bada i sjoen og svelga saapevann (kvinnene vasket toey i vannkanten), leide vi kajakk i to timer og noet livet. Vi fant fort ut at San Pedro er litt av en hippieby. Paa kvelden, etter aa ha spist satt vi paa et tak, sammen med noen som etterhvert viste seg aa vaere musikerene. Der noet vi livet og saa paa stjernen. (Ikke melkeveien, og det var ikke et eventyr slik som i 8-klasse). Omringa av healere, yoga-menn og et gigantisk baal var det faktisk ikke saa langt fra en krysning mellom santhansaften og en ettermiddag paa family sports club. Soendag stod vi opp tidlig, fra vaar dobbelseng som vi sov fire i. Jeg ridde for foerste gang. Gallopperte ogsaa kanskje litt. Vet ikke helt. Idag har jeg ihvertfall ganske vondt i rumpa. Jeg kunne oenske du var der Therese, du hadde sikkert gallopert deg ihjel.

Naa viser det seg at jeg skal bo i Antigua i en mnd. til, i den samme familien. Det synes jeg egentlig er kjempeherlig. For idag har min katolske laererinne fortalt meg om bandidosene. Og jeg har egentlig ikke saa veldig lyst til aa moete paa en eller en hel gruppe med skinheads og Michael Jacksons-kopier med djeveltatoveringer i en bakgate i Jocotenango. 

Formen er bra igjen, noe som jeg feira med tequila og drinker til 3 kroner i Antiguas Monoloco igaar kveld. Som oss ekte sarpinger gjoer etter en eksotisk salsaaften paa byen, blei det selvfoelgelig litt nattmat ogsaa igaar. Verdens stoerste tacoshell med masse tacosalat oppi. Fransktalende og ikke engelsktalende, men ny-nese-piercede Maria og norsktalende ny-dreadsa jeg, ble etterhvert veldig flinke til aa snakke spansk og bestilte like gjerne en hamburgesa i tillegg. Formen var derimot ikke saa bra idag tidelig. Da gaaturen hjem igaar kveld ble ganske manana-manana, som alt annet her.

Yolanda, min meistra en la escuela syntes det passa veldig godt med pugging av verb i preteritum og boeyningsmoenstre som boyer seg i alle retninger idag. Det gjorde forsaavidt jeg ogsaa, etterhvert. Spank er kjempegoey, men ganske vanskelig. Jeg tror jeg har laert mer paa disse tre ukene enn alle tre aarene paa skolen i Noruega. Det har kanskje noe med vaar forkjaerlighet for aa danse og hoere paa larerens katte-historier aa gjoere.

Idag har vi spist bananer dypt i sjokolade og is saa det ikke holder. Klokka sju er det middag (cena) og klokka aatte skal vi paa kino i verdens minste kino.

Til helga skal vi sove under aapen himmel paa en vulkano, og jeg faar endelig bruk for min knaesje oransje sovepose som jeg fikk av mormor til jul. Det skal visst vaere skikkelig kaldt! Jeg er klar for baal og gildes grillpoelser, eventuelt noe annet godt aa spise i natten. Soendag var vi i Quetzaltenango, som er det stoerste markedet i Guatemala. Der klappa de svarte tortilla, hadde hoener under armen og det var farger og staesj saa langt du orka aa se. Me gusta mucho!