Den cubanske bilparken er en kuriøs blanding av flotte amerikanske flytere og små driftsikre østeuropeiske blikkbokser. Bilene larmer, oser og dytter, men allikevel er de en viktig del av Cubas tidløse sjarm. For reisende representerer bilene et nostalgisk tilbakeblikk, rullende klenodier og et anderledes liv. For cubanerne? Tjah...
55 gammel Chevy
Dodge, Trabant, Chevrolet, Moskovitch, Ford, Lincoln, Pontiac, Skoda, Plymouth, Buick, Lada, Studebaker, Cadillac, Mockbuy, Chrysler, Oldsmobile... og slik kunne jeg fortsette etter min første gåtur rundt i Havanna. Eller en hvilken som helst annen større by på Cuba. Vi har vært her lenge nok til at tempoet er satt ned til et lavere cubansk gir. Og a propos gir: Utenfor Monserrate Bar på Avenida de Bélgica arbeider to eldre menn iherdig med en hvit Chevrolet. "Den er 55 år gammel", sier den ene med stolthet i stemmen, mens han tørker sine hender på en møkkete klut. Det er ikke første gang de skal reparere bilen og sikkert heller ikke den siste. De regner med å skulle stå her det meste av dagen så de griper sjansen for å sludre litt for å få en pause i arbeidet med amerikanerbilen. De forteller om den cubanske kreativiteten og oppfindsomheten som manifesterer seg tydelig i vedlikeholdelsen av de eldgamle bilene. Da det er umulig å oppspore reservedeler tas alle tenkelige materialer i bruk.
Cubanerne beskriver ofte sitt arbeide med å flikke ting sammen med ordet "resolver", som i den forbindelse betyder "å løse". De mange klassiske Buickene, Chevroletene, Pontiacene etc. i bybildet er gode eksempler på det nødvendige cubanske "resolver" og pågangsmotet. Bare det at de fremdeles kan kjøre.
Mennenes pause er ferdig, og jeg går inn på den livlige Monserrate Bar. Herfra kan jeg følge deres arbeide og samtidig studere Havannas pulserende gateliv med alt som hører til. Det cubanske bybildet domineres i den grad av denne farverike bil-miksmaks: Los automóvilos cubanos. Etter å ha nytt min morgenespresso og min Mojito og går videre, står de ennå og roter med Chevroleten, panseret er oppe, og hendene er olieinnsmurte på ny.
- "Adiós"! roper de i munnen på hverandre og smiler.
- "Adiós amigos"! - jeg fikk aldri spurt om navnene deres.
Aha-opplevelse ved Malacón
Ved Malacón, som løper langs med Florida gaten treffer jeg to unge universitetsstudenter som overraskende nok ikke vil selge hverken rom eller cigarer. De vil bare høre litt om Danmark, og fortelle om byen sin, Havanna, som de er veldig stolte av. Pablo leser jus, Enrique medisin. Vi begynner å snakke om de cubanske bilene, og jeg komplimenterer dem for deres allsidige bilpark som gjør de cubanske veiene og gatene så festlige og farverike! De blir litt stille - endelig sier Pablo på sitt utmerkede engelsk:
- "Joh - vel er bilene et flott og farverikt innslag, men for oss cubanere er de først og fremst en stadig påminnelse om at tiden har stått stille i mange år - for mange"!
Smækk, Pablos nøkterne analyse sat rett i øyet.
Vi forlater hverandre. Jeg er på vei inn til den gamle bydelen - La Habana Vieja. Pablo og Enrique skal på en Salsa-fest i en av Havannas forsteder.
Den særegne blandingen
De cubanske bilene er virkelig et selsomt skue - og synet av taxi-holdeplassen foran det imponerende bygningsverket El Capitolio, er en fornøyelse i seg selv. De prangende amerikanerne suppleres av de ydmyke østeuropeiske. Når man en sjelden gang ser en vesteuropeisk bil, er den enten et diplomatkøretøy eller en utleiebil på såkalte "Turismo" nummerskilt. Cubanske privatbiler som har betegnelsen "Particular", finnes i alle avskyggninger og i forskjellig stand alt etter eiernes tekniske evner. Det er tydelig at bilene for noen cubanere utgjør verdifulle klenodier og er deres kjæreste eie. for andre er de bare et transportmiddel. Bilene er ofte fylt til bristepunktet - bensinen skal jo utnyttes til fulle. Hos mange bileiere har amerikanerne vært i familiens eie siden den ble fraktet fra Florida til Cuba for over et halvt århundre siden, dengang Cuba og USA fremdeles hadde en blomstrende samhandel.
Boikotten
Noen få tørre fakta om den amerikanske handelsboykotten. Boykotten ble innført fra 1961 - trådte i full kraft året etter og var resultatet av en lang rekke episoder der USA og Cuba hadde røket i tottene på hverandre. Konflikten kulminerte i et mislykket amerikanske invasjonsforsøk i Grisebukta (Bahía de Cochinos) 17. april 1961. Dette har gjennom tidene naturligvis skapt store økonomiske problemer for særlig Cuba, hvis handel med USA i 1959 utgjorde 70% av den samlede utenrikshandelen. Den menige cubaner har på grunn av den amerikanske boykotten ikke kunnet kjøpe amerikanske og vest-europeiske biler, og det relativt nylige politiske sammenbruddet i Øst-Europa har gjort at det heller ikke importeres særlig mange østbiler til det caribiske landet.
Boykotten har dessuten forårsaket bensinmangel (selvom Cuba er et oljeproduserende land). Dette ses tydelig når man kjører på den store motorveien, Autopista National, hvor trafikken er sparsom og fortrinnsvis utgjøres av staselige lastebiler og busser. Det mest anvente offentlige transportmiddelet er toget - Ferrocarriles de Cuba. Og med et slikt tog ankom vi en sen ettermiddag til Sancti Spiritus - Den Hellige Ånd - etter en varm, men opplevelsesrik 10-timers tur fra Havanna.
Kjøretur i en Moskovitch
Sancti Spiritus togstassjon. Vi har desverre ikke tid til å bli i byen, og vi blir da også straks antastet av en ung mann, Iván, med mørke solbriller klistret til nesen. Iván vil heller enn gjerne kjøre oss de 70 km til den store attraksjonen i dette område, byen Trinidad. "Kun 10 US$", lokker han, hvilket er ganske billig for cubanske forhold. Vi slår til.
Litt etter kjører vi avsted i hans ramponerte Moskovitch, som virkelig stinker av bensin og er like ved å falle fra hverandre - og det er veldig varmt. Bilen er rød, innvendig såvel som utvendig. Iván tar endelig sine solbriller av og begynner å fortelle om seg selv og om området vi nå befinner oss i. Han var for noen år siden ansatt ved et stort hotel i Trinidad dit det kom mange canadiske turister.
- "Det er derfor, jeg er så god i engelsk", sier han med rette.
- "Nu er jeg particular cab driver" - det gjelder å sno seg og skaffe de få dollarene man kan. Han bekrefter en skummel følelse, jeg har hatt en stund. Det cubanske folket er i ferd med å dele seg i to klasser, nemlig dem som kan skaffe hard valuta fra turister, og de som ikke kan. Det virker som om de forbereder seg på kapitalismens inntog og på den cubanske sosialismes fall. Kanskje!? Men fornemmelsen var (og er fremdeles) håndfast nok.
Men, altså: Vi ræller ut gassen i bånn og med ivrig bruk av hornet. Speedometeret er i stykker, men vi kjører vel omkring 70 mens Iván fortsetter underholdningen. Vi passerer godset Manaca Iznaga og dets beryktede slaveutkikkstårn, og litt senere er vi i Trinidad. Vi betaler Iván, han ruser sin Moskovitch og setter kursen tilbake til hjembyen Sancti Spiritus.
- "Hasta luego"!
José og hans Lincoln
En dag, hvor det er for varmt til annet enn en tur til stranden, er vi på vei til Playa Ancón med en tett, mørk, taxichauffør, José, på omkring 50 år. Mellom Trinidad og stranden srur José med stolt mine på musikkanlegget og ut strømmer upassende europeisk discomusikk. Vi ber ham om å sette cubansk musikk på, hvilket han straks - tydelig lettet - gjør. Og ut strømmer salsaens rytmer. Etter adskillige salte dukkerter går det igjen mot Trinidad. Men José forteller først litt om sin Lincoln som er hans store stolthet, og som har vært hans levebrød igjennem det siste tiåret. Bilen skal snart settes i stand og males sort - det er 5 år siden det ble gjort sist.
- "Negro y metálico", tilføyer José med et drømmende smil, starter bilen - og musikken!
