Et besøk i Brasil skal selvfølgelig inkludere en jungeltur, og da jeg var i Brasil sist oktober sammen med 5 venner dro vi da også avsted inn i junglen.
Etter at vi hadde vært i Rio de Janeiro i 1 uke, tok vi flyet til Manaus, som ligger midt i amazonasjunglen. Det betyr ikke at den ikke er særlig stor for byen har 1,1 million innbyggere, og de fleste av dem arbeider på en av de over 300 fabrikkene/bedriftene, som ligger i Manaus. Grunden til at det er så mange bedrifter der, er at Manaus ble erklæret tollfri sone i 1967 av den brasilianske regering.
Kapret på flyplassen
Da vi landet mandag kveld i Manaus, ble vi straks kapret av Claudio, som eide et firma som arrangerte jungelturer. Vi hadde blitt fortalt, at så snart vi landet ville vi bli overfallt av reisearrangører som arrangerede jungelturer, men vi forventet ikke at det ville gå så raskt. Claudio fortalte om de turene hans firma arrangerte, og viste oss bilder og brev fra tidligere reisende. Det hele virket veldig godt, og vi ble enige om at det skulle være hans firma som skulle ta oss med på tur. Det eneste som manglet, var bare pris og tidspunkt. Prisen var til å starte med 400 Brasilianske dollar (ca. 2100 kr.), men vi fikk ham presset ned til 330 (ca. 1700 kr.). Tidspunktet ble satt til torsdag morgen.
Claudio ville veldig gjerne at vi betalte ham alle pengene med en gang, men vi hadde blitt fortalt at vi burde betale halvparten før turen og resten etter. Det var han ikke så glad for, så vi gikk med på å betale halvparten på tirsdag og resten på onsdag.
Senere samme kveld kom Claudio til hotellet vårt, som han for øvrig hadde skaffet oss, for å spørre om det var okay at vi dro onsdag i stedet for torsdag. Det var fordi han hadde fått 4 svenske piker som kunder, samt et australsk ektepar og de ville gjerne dra onsdag. Det var helt greit for oss.
Encontro das Aguas
Avreisedagen kom, og vi ble introdusert for det australske ekteparet (Lisa og Andrew). De var henholdsvis 23 og 27 år, og hadde giftet seg i fjor. De 4 svenske pikene kom ikke allikevel, sa Claudio, fordi de hadde funnet på noe bedre. Vi ble raskt enige om at de svenske pikene bare var et triks for å få oss avgårde med det samme, fordi Andrew og Lisa ville også egentlig dra på torsdagen. Vår guide het Felipé, var 31 år og indianer. Hans mor var fra en (tidligere) kannibalsk stamme, som levede et godt stykke fra Manaus.
Først skulle vi seile i et par timer for å se "Encontro das Aguas" (Vannenes møte, der Rio Negro og Rio Solimôes sammen danner amazonasfloden). Det kom til å ta litt lenger tid enn beregnet, fordi det ble uvær. Ombord på båten var det i tillegg til oss 7 backpackere, pluss Felipé, vår guide, en kokk og selvfølgelig en kaptein. Kokken var 16 år og kapteinen var 18 år ifølge Felipé.
Etter å ha sett "Encontro das Aguas", skulle vi i land for å se kjempevannliljer som skulle være i et vann et kvarters gange fra Amazonasfloden. Jeg var litt skuffet over vannliljenes størrelse siden de ikke var så store som jeg hadde forventet. Da vi hadde fått tatt bildene våre dro vi tilbake til elven og skiftet til en mindre, avlang båt. Deretter kjørte vi 1 kilometer oppover elven og gikk "i land" på en tømmerflåtestasjon, som fungerte som en liten kantine for skogsarbeiderne. Trestammene lå bundet sammen med kjetting og dannet et overflateareal på totalt en kvadratkilometer.
På fisketur efter pirayafisk
Så skulle vi fiske etter piraya med en bambusstang. Noen av de andre gikk ut på trestammene, fordi der var det ikke så mye strøm og dermed fler piraya. Jeg holdt meg ved tømmerflåtestasjonen ettersom tømmeret hadde en tendens til å vippe ganske kraftig. Jeg fanget kun én enkelt piraya, men i alt ble det fanget 8 stk.
Etter et par timers fiske, når mørket falt på, dro vi litt lenger opp elven og gikk i land ved en nesten uttørket sjø for å fange alligatorer. Det vil si at Felipé og en lokal indianer skulle fange dem. Etter en ½ times tid kom den lokale indianeren med en baby alligator på en 60-70 cm. Så gikk den uskyldige lille alligatoren på omgang for å bli fotografert med hver enkelt.
Da vi hadde fått tatt våre bilder og fått en del myggstikk, dro vi tilbake til båten for å seile tilbake til den båten vi skulle forsette turen i. Rett etter at vi hadde kommet ombord var kokken ferdig med kveldsmaden. Deretter gikk vi i seng i våre hengekøyer.
Møte med giftig edderkopp
Etter frokost reiste vi et par timer for å komme til et sted hvor vi kunne bade i Amazonasfloden. Vi tok et par dukkerter, og fik så lunsj. Så skulle vi på jungeltur.
På turen, som varte 3 ½ - 4 timer, hadde vi en flaske vann med til oss selv. I starten var det nok omkring 35 - 40 grader i skyggen med en luftfuktighet på nærmere 90%. Mens vi gikk gjennom jungelen fortalte Felipé om hva trærne kunne brukes til, dyrene osv. Plutselig stoppet han opp, og sa at vi skulle stå helt stille. Han hadde funnet et edderkoppbo. Hullet var vel på størrelse med en teskål. Felipé tok en gren og smurte litt svette på den, og stakk den deretter inn i hullet. 2 sekunder etter kom det en edderkopp ut som var på størrelse med en desserttallerken! I tillegg var den hårete og vi kunne se gifttennene dens. Vi gikk litt næmere for å se den bedre, men da Felipé fortalte at den kunne hoppe en meter opp i luften gikk vi tilbake igjen. Giften dens var ikke spesielt farlig for oss mennesker, men hvis du ikke fikk motgift innen ca. 4 timer, begynte giften å ødelegge vevet rundt bittet. Da edderkoppen begyndte å føle seg truet vendte den seg rundt og sprutet små hår ut fra bakenden som virket som brennenesler.
Koralslange
Vi fortsatte jungelturen med Felipé i spissen, og Andrew og Lisa gikk bakerst. Da Felipé stoppet for å hugge noen grener over så en av mine reisefeller at det var noe fargerikt, rundt og ca. 35-40 cm langt, som lå 10 cm. fra hans føtter. Når "det" begynte å bevege seg, ropte han til Felipé at han hadde funnet en slange. Felipé spurte hvilken farve den hadde, og da vi svarte at den var rød/sort/hvit, kom han løpende ned til oss. Vi måtte med en gang gå vekk fra den, sa han, for det var en korallslange, og en av de giftigste slangene i verden! Felipé forsøkte å fange den slik at vi kunne se den ordentlig, men den var desverre litt for rask.
Vi gikk videre og kunne i det fjerne høre torden komme nærmere oss. Felipé viste oss lianer som man kunne drikke vann fra, hvis man gikk seg vill i junglen. Det smakte akkurat som alminnelig vann. Med ett begynte det å regne. Og jeg må nok si at jeg aldri har sett noe ligende. Det var akkurat slik jeg trodde det ville være i en regnskog. Vi begynte hjemturen til båten, som tok ca. 45 minutter, i silende regn. Det regnet så mye på et tidspunkt, at vi fikk lov til å få le hos en lokal indianerfamilie. Mens vi sto og så på regnet som fortsatte i en halv time, viste Felipé oss de forskellige fiskene familien levede av. Da regnet stoppet gikk vi tilbake til båten.
På tur i lekk kano
Samme kveld gikk vi tilbake til familien vi startet jungelturen ved, for å spørre om vi kunne låne kanoen deres for et par dager. Det kunne vi heldigvis. Så vi dro på en liten kanotur på Amazonasfloden, når det var bekmørkt. Felipé hadde sagt at det kun var alligatorer på den andre sidn av elven, men allikevel var jeg en smule nervøs. Det viste seg også at kanoen tok inn vann, noe som selvfølgelig gjorde det hele enda mer spennende. Så en av oss satt hele tiden og skyflet vann ut med en hullete plastikktallerken. En gang i mellom kunne vi høre noen forholdsvis store plask ved siden av kanoen. Felipé sa at det bare var store fisk som hoppet opp av vannet for å spise insekter, men det kunne også godt være en alligator som hadde forvillet seg over på feil side av elven. Interessant, ettersom det kun var ca. 2 cm. fra rælingen til vannoverfladen. Senere samme kveld, på en mindre sideelv, så vi 2 babyalligatorer.
Neste morgen skulle vi på besøk til en indianerfamilie. "Høvdingen", som var 58 år , hadde en kone på 40 år, og sammen hadde de 12 barn! Alt i alt bodde det 80 mennesker i hans families landsby. Han viste oss rundt i byen og fortalte hvordan de klarte hverdagen. Etter omvisningen hadde vi mulighet for å kjøpe diverse ting som familien hadde laget: pusterør, små pynteting, osv. På det tidspunktet var hele familien samlet, og vi sto 7 rike turister og kikket på utvalget deres. Det var ikke særlig morro. Vi kjøpte litt av dem, men de så skuffet ut når vi ikke kjøpte særlig mye.
Overnatting i jungelen
Samme dag skulle vi ut i jungelen og overnatte. Vi start turen kl. 15:00 for å unngå de høye temperaturene, men allikevel snek de seg opp omkring 40°, og som sedvanlig med en meget høy luftfuktighet. etter ca. 1 ½ times gange, de varmeste 90 minuttene i mitt liv, nådde vi et sted som Felipé og "høvdingen" mente var egnet til overnatting. Først skulle de bare brenne en tidligere leir, som de mente var et godt gjemmested for edderkopper. Etter at det var gjort, hang vi hengekøyene våre opp mellom trærne, og gikk i gang med kveldsmaten som besto av en kylling og litt frukt. Da mørket fallt på gikk vi en tur i junglen for å se om det var noe dyr som var på jakt, men forgjeves. Det var en spesiell følelse å legge seg til å sove under åpen himmel i Amazonasjungelen, mens man visste at det kravlet dyr rundt omkring en. Men jeg fallt raskt i søvn allikevel. Turen hjem til båten startet omkring kl. 06:00 for å unngå varmen. Da vi kom tilbake til båten tok vi oss et bad i elven, og fikk oss litt frokost.
Fest i indianerlandsbyen
Om kvelden skulle vi til fest i den lokale indianerlandsbyen som var litt større enn den andre vi hadde vært i. Folk kikket veldig rart på oss, og vi var i oppmerksomhetens sentrum hele kvelden. Plutselig begynte folk å samle seg ved en åpen plass, og vi gikk selvfølgelig med dem. Det var kåringen av Miss Rio Solimôes. Det var, til vår store forundring kun en deltager, og hun var 14 år gammel! Tilfeldigvis vant hun. Senere hadde Andrew fått litt for mye å drikke og Lisa mente det var på tide å dra tilbake til båten. Vi andre ble så enige om at vi skulle sjenke Felipé full, fordi han hadde skrytt av at han kunne drikke 1 flaske sprit uten å bli full. Så etter en del øl, dinglet Felipé rundt. De fleste av landsbyens folk hadde gått hjem, bortsett fra noen av mennene.
Plutselig mente de at vi skulle gi øl til alle sammen. Felipé sa til dem at de kunne løpe og hoppe, vi kom ikke til å betale noe som helst uansett. Det kom fler og fler, og til sist hadde de laget en halvsirkel rundt oss. Vi begynte å bli rimelig nervøse, men Felipé sa at vi bare skulle ta en flaske i hånden og gå stille og rolig tilbake til båten. Det gikk heldigvis bra. Felipé skulle guide oss gjennom junglen tilbake til båten, men han sjanglet så kraftig at det tok en halv time ekstra.
Dagen etter satt båten selvfølgelig fast og drikkevannet gikk tomt. Rimelig irriterende, ettersom de fleste av oss hadde skallebank. Men det gikk. Deretter dro vi til det eneste jungelhotel i verden, ifølge Felipé, hvor det er utsikt over Amazonasjungelen. Vi fikk også en mindre omvisning på hotellet, hvor bl.a. den danske Kronprins Frederik, og Bill Gates hadde overnattet. Det finnes to måter å komme seg dit, enten med kano eller med helikopter. Vi valgte kanoen.
Sammen dag sluttet vår tur. Det tok omkring 6 timer å dra tilbake til Manaus med båten. Da vi kom hjem spiste vi sammen om kvelden og sa deretter ha det til Felipé. Lisa og Andrew bodde på samme Hotell som oss, men vi så desverre ikke hverandre dagen etter. Men de la igjen e-postadressene sine i resepsjonen, så vi har fremdeles kontakt.
