Å besøke steder hvor kun få andre fra våre breddegrader har satt sine føtter, er naturligvis alltid spendende. I takt med den økende internasjonalisering og reiseaktivitet skulle man tro, det etterhvert var umulig - men det finnes fremdeles mange av ukjente steder hvor man kommer tett på den opprinnelige kulturen.
Dog finnes det neppe et reisemål hvor turistindustrien ikke har satt sitt preg, og det er derfor nødvendig med et regionalt kontaktnett, hvis man skal oppleve annet enn det, som enhver reisearrangør kan klare fra sitt skrivebord hjemme. Det får man ene og alene ved å reise selv - ved selv å være den aller første på ruten, hele veien gjennom og til minste detalj.
I løpet av de 20 årene som jeg har kendt Klaus Prüfer fra Den Jyske Vinskole, har jeg enkelte ganger hatt muligheten for å på denne måte besøke jomfruelig vinreiseland. Hans egen adressebok på dette området rommer tusenvis av steder og navn, og en 2-personers tur til noe så forholdsvis ueksotisk som Kreta for en ti års siden fikk meg til å innse, hvordan slike reiser blir til.
Ingenting var planlagt på forhånd bortsett fra ankomsten til Hieraklion Flyplass. Som alltid når jeg flyr, hadde jeg provianteret med minimum 3-4 store glass Gammel Dansk, og mine erindringer fra turens første timer fortaper seg derfor i tåken. Med vanlig forståelse geleidet Klaus oss derfor etter ankomsten inn på en av de utallige fortauscafeer i turistområdet i Hersonissos og sørget for et stort glass mineralvann til å klare hovedet med og en liten Ouzo til å kvikke oss opp med igjen.
Fra fortauscafeen var det utsikt til en mengde restauranter, og en av våre første oppgaver denne dagen var nettopp å finne en restaurant til gruppen som skulle ankomme et par måneder senere. Vi slentret litt fram og tilbake, inntil Klaus plutselig sa:
- Dit skal vi.
Jeg kikket. Perfekt så det ut, med cafébor under palmene, nesten helt ned til vannkanten. Men det var ikke dit, Klaus hadde tenkt seg. Ved siden av var det en liten uanseelig inngang i muren, knapt nok stort nok til at to mann kunne passere samtidig. Skiltet med ordet "Restaurant" på tre språk var flekkete, og en tredjedel manglet. Da vi kom nærmere var det helt tydelig at det var en meget lokal restaurant, og inne i gården ble det helt stille da Klaus marsjerte inn med meg i helene.
- Goddag, vi kommer fra Danmark. Vi ville så gjerne have noget rigtig godt å spise, og ikke all den turistmaten derute, sa Klaus høyt og pekte med en avvisende gest ut mot gaten. Det virket forløsende. Praten ble gjenopptatt ved de bakerste bordene, og et par av grekerne ved det nærmeste bordet smilte og pekte mot en dør hvor håndtaket mangle - men døren kunne slett ikke stenge så det var egentlig likegyldig. Klaus åpnede døren helt og gikk nesten hjemmevant inn i det bittelille restaurantlokale som mer var et arbeidende kjøkken. Han gikk direkte gjennom lokalet og bort til den kraftige, svettende og fullskjeggede grekeren hvis delvis hvite kokkeforkle og enorme korpus tydelig signaliserte, at han var "le chef".
Klaus tok kokkens hånd nesten før han hadde fått sluppet sleiva. I én bevegelse hilste han goddag og stakk hodet helt ned i kokkens gryte og snuste dypt.
- Superb, delicious, sa Klaus og smilte, da han hadde få hodet opp igjen. Det gikk et par meget lange sekunder, hvor Klaus så ut til ikke lengere å kunne bære vekten av kokkens hånd i sin. Så sprakk den kolossale grekers ansikt i et stort smil, og han ropte masse ord ut i gården. De neste par timer gjorde vi så ikke annet enn å smake på den ene delikatessen og spesialiteten etter den andre, ledsaget av vin og brennevin, som de lokalbefolkningen setter pris på. Han fikk ringt etter sin kone som briljerte med én eller annen vidunderlig dessert, og når først både far og mor har kommet i stemning på Restaurant Arkadi i Hersonissos - ja, så skjer det altså noe. Ut av det blå dukket et par musikanter opp, og etter et kvarters tid ennå et par stykker. Mennene begynte å danse - ikke til glede for turistene, men fordi de hadde lyst, og det ble sunget, danset, spist, spilt, smilt og en hel masse annet av det som gjør livet verd å leve. Det var ekte, det var ikke iscenesatt og det var en uforglemmelig opplevelse. Og det er vel overflødig å nevne den fantastiske gjestfriheten og endeløse velvilligheten, da Klaus noen måneder senere vente tilbake til restauranten med den store gruppen. Enhver annen ville i planleggingsfasen ha gått inn på den flotte og professionelle restauranten ved siden av hvor man givetvis fint kunne reservere bord til 40 mennesker et par måneder senere - men som garantert var uten den sjel som fulgte med på køpet på Restaurant Arkadi. Og så til en helt, helt anden pris.
Akkurat samme scenarie gjentok seg et par dager senere, da det igjen sto restaurantresearch på programmet. Vi havde leid en bil og hadde begitt oss opp mot Agios Nicolaos - et absolutt praktfull, men særdeles turistpreget område. Vi nøt utsikten av både natur og vakre turister mens vi kørte på måfå rundt i området. Vi kjørte etter et kart og ut fra hvilke bynavn vi syntes lød spendende, og så kom vi allikevel uten for lands lov og rett.
Vi kravlet opp på en klippetop og kunne se noe som lignet en scene fra en amerikansk westernfilm - hvis det altså ikke hadde vært for alle sauene. Men ellers var det klipper, stein og vill natur, så langt øyet kunne se - og langt ute i horisonten kunne vi se vann og litt bebyggelse. Vi kjørte i den retningen.
Vi så røyk stige opp fra skorstenen i et trehus som lå ute på en litene øy eller halvøy - vi kunne ikke se det for klippene som var i veien. Man kunne kjøre et stykke, men måtte så gå noen hundre meter bortover en smal demning. Det sto 3-4 lokale biler på parkeringsplassen, og det satt mennesker ved bordene under halvtaket. Vi hadde funnet en restaurant.
Det var ingen menu, men det var duker på bordene. Der var ingen blomster, men der var kulørte pærer overalt. Der var ikke noe toalett, men man måtte gjerne låne husfruens eget - som passende var plasert i direkte forbindelse med kjøkkenet. Så skulle man ikke gå så langt. Og jeg ved for øvrig av erfaring, at man tydelig kan høre maten frese i pannen, mens man selv satt på potten, for heller ikke denne greske dør kunne lukkes.
Men maten! Maten var et eventyr. Den besto av lam, stekt på spidd og kjælt for i timevis. Og igjen viste lokalbefolkningen sin evne til å gjøre en fest ut av ingenting, og det ble atter drukket, spist, sunget og danset til lenge etter mørkets frembrudd. Og da Klaus måneder senere kom tilbake med gruppen, var det dekket opp med et imponerende langbord til 40 mennesker i det fri. Lammene var på grillen, musikken var klar og det ble en stor og daglang opplevelse for gruppen. Lokalbefolkningen som vi var sammen med på researchturen, må åpenbart også ha syntes at det var gøy for de vendte også tilbake og moret seg med å lære reisedeltagerne å både danse og drikke gresk.
Restauranten, som ikke hadde noe navn, viste seg å ligge på et ukjendt hjørne av Spinalonga-øya, som var en tidligere koloni for spedalske og i dag har blitt en del av masseturismen. Om utviklingen også har gått ut over den lille restauranten uten navn på øyas bakside, vet jeg ikke.
Men jeg vet, at det overalt i verden fremdeles finnes massevis av Spinalonga-restauranter og Restaurant Arkadier. Å få adgang til dem krever en innsats og de finnes hverken i Michelin-guider eller i reisearrangørernes kataloger. De skal oppsøkes og oppleves live.
