Etter å ha vært på reise igjen og igjen har jeg oppdaget at det ofte er de uventede og ubehagelige opplevelsene som blir til gode minner. Dette er beretningen om en todagers jungeltrekking i Indonesia som ga mange gode opplevelser, men også mengder av opplevelser som var minnneverdige på en helt annen måte.
Jungeltrekkingens utgangspunkt var Bukit Lawang på Sumatra. Sumatra er en del av verdens største muslimske land Indonesia. Foruten meg selv var det Torben, Birch, Sandy og vår guide Asim med på trekkingen. Jeg kjente Torben fra tidligere, og Birch og Sandy hadde jeg møtt et par måneder før i Nepal.
Den eneste bagasjen vi hadde med, var en lakenpose, litt ekstra tøy og et par kameraer. Det var nok med en Fjellräven hver. Trekkingen var beregnet til to dager med en overnatting ute i jungelen. Vi startet den 1. desember kl. 10, og det var ikke småting som var gjemt under de to første lukene i årets julekalender.
Skuffende start
Starten på trekkingen var skuffende, siden turismen helt tydelig hadde satt sitt preg på den første del av jungelen. Stiene var gode og alle trærne var forsynt med skilt som anga trearten. Dette var ikke helt min oppfattelse av en jungeltrekking.
Møte med orangutanger
Mens vi gikk og var litt skuffet ropte Asim plutselig opp. Oppe i trærne kun 10-15 meter lengre fremme satt en orangutang med en liten unge. Etter at Asim hadde advart oss om å være forsiktig, gikk vi langsomt mot apene. Asim fant noe brød som vi ga til moren som kravlet opp i trærne og ga det til ungen sin. Orangutangene virket utrolig menneskelige, og orangutang betyr også menneske fra jungelen.
Oppoverbakke
Etter møtet med orangutangene gikk vi videre inn i jungelen. Vi satte kursen mot et høyt utsiktspunkt lengre inne i jungelen, og det varte ikke lenge før våre ønsker om ufremkommelig jungel uten stier ble oppfylt. Mange steder måtte Asim hugge seg frem, og på andre steder måtte vi holde oss fast i grener og lianer for ikke å skli nedover de gjørmete og steile skråningene. Etter en lang marsj nådde vi trette og gjennombløte endelig toppen. Utsikten herfra var absolutt verdt turen, så langt vi kunne se var det jungel. En tukan fløy forbi over oss, og selv på en relativ stor avstand er en tukan en imponerende flott fugl.
Nedstigning i gjørmen
Etter en tur oppover går det jo nedover. Vi hadde sett frem til at nedstigningen skulle være mer stille og rolig, men slik skulle det ikke bli. Hele tiden gled vi, og måtte gripe tak i røtter og grener for ikke å få en lang og bratt glidetur nedover skråningene.
En uventet svømmetur
Til slutt nådde vi ned til elven hvor leiren vår skulle være, men til vår store overraskelse var leiren plassert på den andre siden av elven. Siden det hadde regnet voldsomt de siste dagene bruste elven lite innbydende foran oss. Guiden vår var nå helt rolig. Han fant noen lianer som han bandt sammen så de kunne rekke over hele elven. Så festet han den ene enden på vår side og kastet seg ut i elven med den anden ende av lianen i hånden. Han kom seg over på den andre siden og bandt fast lianen. Så lå "broen" vår klar der i vannoverflaten, og vi skulle bare følge den over. En etter en hoppet vi i vannet, og selv om det rykket litt i armene, kom vi oss over på den anden side av floden ved å gå armgang i lianen.
Ingen trestjernes Hotell i jungelen
Hotellet vårt denne natten var noen grener satt opp som et telt med et sort stykke plastikk over. Her nøt vi kveldsmat som ble servert av den ventende kokken Borretja. Det var en kald natt, og alle frøs i lakenposene som var blitt våte på turen over elven.
Bistikk og nye planer
Vi stod opp neste morgen kl 05.45 og bestemte oss for å ta en liten tur inn i jungelen før frokost. Vi hadde gått i omkring et kvarter da Birch som gikk fremst plutselig ropte at en bie hadde stukket ham i nakken. Vi gikk videre i noen sekunder, før jeg plutselig merket at jeg også ble stukket på hånden. Jeg kunne dessuten høre bier summe rundt hodet mitt, så jeg løp raskt videre inn i jungelen. Etter noen meters løping var biene borte. En av biene satt fast i skjortekraven min. Den var temmelig stor, så jeg var glad for å ha sluppet med fire stikk. Da vi nådde tilbake til leiren, hadde vi ikke spesielt lyst til å ta en ny vandretur inn i jungelen. Så tross advarsler fra flere folk i Bukit Lawang valgte vi å "tube" nedover floden til Bukit Lawang. En "tube" er slangen fra et traktorhjul med en masse remmer spent på kryss og tvers, så de danner et slags sete midt i slangen.
Tubing nedover elven
Dette stykket av elven var med sine mange klipper spesielt farlig, særlig nå midt i regntiden. Vi gjorde seks tuber klare, og for å gjøre risikoen mindre bandt guidene traktorslangene sammen med lianer. De tok så hver sin ytterring for å styre oss nedover floden med hver sin store gren. Etter en liten pause sjøsatte vi den nybygde flåten, men det gikk ikke mange minuttene før vi fant ut at vi var i elvens vold. Mens vi fortsatte i full fart nedover floden mistet begge guidene styrekjeppene sine, og Asim ble kastet av flåten sammen med kameraene våre.
Plutselig falt jeg av tuben. Jeg holdt fast selv om det betydde at jeg ble trukket over et lavvannsområde med ryggen mot den stenete bunnen. Etter en tid klarte jeg allikevel å komme meg tilbake på tuben. Torben ble også kastet av, og selv om ryggsekken hans var våt og tung kjempet han seg opp igjen på tuben. Til slutt ble de forskjellige ringene revet fra hverandre, og vi strøk nedover elven i full fart.
Sikkert i land
Omsider nådde vi Bukit Lawang uten helt store skader. På dette tidspunktet pumpet adrenalinet rundt i kroppen, og jeg og de andre var bare glade og oppspilte. Så vi tok en øl og nøt at vi hadde klart en fantastisk jungeltrekking som bød på litt mer enn vanlig.
